waist

Det er det samme i hver kjærlighetshistorie. Når et forhold tar slutt, finnes det en stygg ulv og et hvitt får. En som konstant sårer den andre parten, og en som lar seg tråkke på men håper at det til slutt går over. Det er alltid en som er usympatisk og ufølsom, og en som er stikk motsatt. Noen tenker også at de klarer å forandre kjæresten sin med tiden. Bak et stort "nei", er dette lurt. Det fører bare med seg trøbbel. Man skal jo like sin kjære for det mennesket det er. Selvfølgelig, til en viss grad kan man forme hverandre slik at de to livsbrikkene passer i det store puslespillet som legges sammen. Men ikke større livskvaliteter.

Når det gjelder forholdsbrudd:

Alltid vil begge parter føle seg som "offeret". Eller i alle fall prøve å fremstå som offeret. Hvorfor det? Jo! Som mennesker syntes vi alltid synd på oss selv. Vi har det verst, er det ikke sånn? I tillegg vil vi ikke bli snakket rundt om som "den slemme". Vi prøver å sette oss i et så godt lys ovenfor andre som mulig. Selv om det vil si at man må sette x`en i et dårlig lys.

Det er slutt, og dernest kommer perioden hvor man prøver å glemme. Aldri tror man at det skal bli bedre. Savnet etter sin kjære blir stort, større og tungt å bære. Man feller flere tårer enn det man lar andre se. Lurer seg selv med å si til andre "jeg er over han/ henne for lenge siden". Det er sjeldent sant. For sannheten er at man sørger ved å og minnes de gode stundene, og nå kanskje også se igjennom bildeminner. Å fyre opp sorgen får jo ikke flammen til å slukke. Den eneste medisin er å vri seg helt unna. Det tok meg nesten et år før jeg oppriktig kunne si at jeg var over min x.  

Etterhvert møter man nye, og finner ut at man er så mye mer verdt enn det man trodde. Man finner ut at man ikke kun er "hvem som helst", men en som andre skal fortjene.

Du som har opplevd kjærligheten, kan du kjenne deg igjen i det jeg skriver?

Waist