waist

Jeg ligger her på sofaen og tenker på alle forhold rundt om kring som bare går mot skogen. Det virker som at alle mister gløden rundt høststunder. Overalt jeg kommer er det alltid et eller annet knust menneske. Jeg ble jo også dumpa rundt denne tiden i fjor, så jeg kjenner deres sorg.

I går da vi var på byen, fikk jeg være vitne til en utlending som slo kjæresten sin. Det var fordi hun hadde vært utro mot han. Jeg klarte ikke å sitte stille å se på noe sånt. Jeg rykket inn og kjeftet som pokker på han. Jenta stakk, og jeg prøvde å få han til å forstå at man aldri skal slå kjæresten, uansett situasjon. Jeg skal innrømme at jeg hevet stemmen kraftig imot han. Jeg prøvde å fortelle han at det er brudd på norsk lov å slå eller være voldlig mot et annet menneske. Men da begynte han bare å antyde at jeg var rasist (Noe jeg har skrevet tidligere om at irriterer meg noe grenseløst). Han fattet virkelig ikke at det han hadde gjort var galt.

(Og hva skjer forresten med at vi mennesker alltid skal gå så forbanna nærme hverandre når vi krangler. Om å gjøre og nesten kysse hverandre)!

Da Martine og resten av crewet så at jeg sto der alene med han, kom de bort og backet meg opp med høye røster, masse banneord, og risting med neven. Så dukket det opp en bil med fem av vennene hans. De forsvarte det han hadde gjort, og sa: "hadde kjærringa mi gjort noe sånt, hadde jeg klina til ho sjøl". Det er første gang jeg har hørt Martine si at hun faktisk ville starte slosskamp. Men det ble med tanken, bare så dere vet det.

Jeg begynte nesten å gråte av denne sangen. Han synger helt fantastisk!

"Han skal ikke slå henne, men han burde slå opp med henne". Sitat: Kamilla.

Waist