waist

Dette innlegget kan enten bli langt, eller lengre. Dette skal nemlig handle om hva jeg føler og har følt om meg selv opp igjennom tiden. Den fullstendige sannhet. Fra så lenge jeg kan huske at jeg kunne føle, til dagsdato. Jeg kan faktisk ikke komme på et eneste menneske som har fortalt over bloggen sin hva han/hun har laget for slags tanker om seg selv. Jeg hadde elsket å lese om det, men jeg har ikke kommet over en eneste selvbiografi. Uten å lyve så mye som et lite gram, nå kan du virkelig lese meg. Flere av dere vil kanskje tenke at det jeg skriver kun er babl, men dette er koblet direkte ifra topplokket og til hjertet mitt. Jeg håper at dere i all seriøsitet vil klare å se veien min. Dette er ment for å hjelpe dere til å forstå meg som person. Mennesket bak bloggen. Dette vil bli interessant for dere. Både for kjenninger og ukjente.

Det inntrykket jeg gir av meg selv gjennom bloggen, er enorme mengder selvtillit, store doser ironi og dere ser sikkert på meg som et menneske med mange sprøe ideer og tanker. Jeg liker å skrive om ting som folk kjenner seg igjen i, slik at jeg kanskje kan være til hjelp. Og det føler jeg at jeg er for mange. Men hvordan ble jeg egentlig slik som jeg i dag er?

Da jeg kun var en liten gutt, tenkte jeg ikke stort over hva andre folk mente om meg. Det har vært den viktigste faktoren som har styrket meg gjennom livet frem til nå. Jeg hadde, og har fremdeles stor mangel på menneskefrykt. Jeg har vel så og si aldri fryktet helheten av menneskehorden så lenge jeg kan huske. Hva folk sa om meg kunne være det samme. Men på samme tid var det et publikum som jeg higet etter ifra mine barnsben av. Jeg var noe av det mest oppmerksomhetssjuke barnet man kunne finne blant mengden. Ikke skjønner jeg hvordan folk holdt ut med meg. Ja, jeg ble hengt opp på knagger, kalt for lille kaningutten, folk truet meg med å kaste meg ut av vinduer, og jeg fikk også buksevann, men jeg fortjente så mye mer juling enn det jeg fikk. Storesøskna mine sørget for at ingen turte å røre meg etterhvert. De banka dritten ut av dem som prøvde seg på meg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fikk så mye oppmerksomhet. Jeg var jo plagsom. Jeg hadde ikke taklet å omgås et barn som meg selv. Jeg var en masete liten drittunge uten folkeskikk. Jeg elsket å bli sett, og at folk visste at jeg eksisterte. Jeg følte selv at jeg var til stede som et underholdningsnummer for alle, for jeg levde av å få folk til å le. Når jeg tenker tilbake på både barne og ungdomsskolen, var jeg både gal og helt på styr. Men ingen skulle få lov til å forme meg, for det skulle jeg gjøre helt selv. Og sånn er jeg faktisk nå i dag også. Jeg vil bestemme selv.

For å gå inn på en spesifikk hendelse, kjøpte jeg meg en forferdelig, strikket sopplue på et loppemaket en gang. Den kostet kanskje ikke min mor mer enn to kroner, men for de to kronene er jeg mitt liv takknemlig. Jeg bærte det hodeplagget selv om det sikkert var noe av det snodigste en gutt på 14 år kunne tredd på sitt hode. Det var en slik lue som kun eldre damer gikk med. Uten å gidde å notere meg at folk snakket om meg og luen min, fortsatte jeg uten å bli fornærmet, og jeg nøt det usedvanlige ved å være med selv. Det var fordi jeg ville ha den på meg. Da hadde ingen mennesker i verden noen som helst rett til å rette på meg. Vi mennesker har faktisk ingen fasit. Det plagget er noe av det jeg er mest stolt over å ha hatt på meg i ettertid, noensinne. Ja, det var en grusom lue. Den var strikket med et slags pelsaktig garn, lysegrå. Det var så langt ifra det noen andre ville gått med, og det brydde meg ikke det spor. 

Jeg elsker at jeg ikke var som alle de andre. Jeg har kanskje aldri vært særlig bokflink, smart eller særlig brukbar, men jeg vil påstå at jeg har en såppas unik fantasi og kreativitet at jeg ikke trenger noen særlig kløkt eller neve for å klare meg videre i livet. Det vet jeg innerst inne. Kreativitet og fantasi kan man ikke lese seg til. Jeg har sett folk prøve, og det er slikt jeg ikke har lyst til å uttale meg om engang. 

De voksne elsket meg. Min forskrudde fantasi vekket interesse hos lærerne, og skolestilene mine ble lest opp høyt i klasserommet for å gi en latterkule. Etterhvert begynte jeg å lage tegneserier som mor kopierte på jobben som jeg ga til hver enkelt en i klassen. De elsket det, og spurte alltid når neste utgave skulle komme. Paralellklassene sukket dypt over at de ikke fikk noen eksemplarer. Den ene hjelpelæreren på skolen holdt på å le seg ihjel av mine små, kvikke replikker som jeg så småfrekt flettet seg inni andres samtaler. Han sa jeg var et av de morsomste menneskene han visste om. Det satt spor i meg. Av en eller annen grunn har det alltid tilfredsstilt meg å få andre til å le. Det har vært min store lidenskap gjennom hele oppveksten. Og jeg følte at jeg mestret det.

Ungdomsskolen kom, og syvendeklassinger fra to forskjellige skoler skulle blandes til A, B og C. Jeg har alltid vært sist på lister overalt når det gjelder det meste, så jeg gikk i C-klassen. I de fleste jentenes liste over hvem som var hottes i klassen. Eller.. jeg tror det var en rødtopp som limet seg fast i en stol som var hakket under meg igjen på de listene. Jeg ble ikke akkurat valgt først i gymmen heller. 

Jeg var liten av vekst. Jeg var lavest i klassen under nesten hele ungdommskolen. Jeg husker at vi lo av frøken da hun fortalte oss at flere av oss elevene ville oppleve det vanskelig å enten være den første eller den siste som vokste ordentlig til. Her er det snakk om puberteten.

Da vi var på skoleleir langt oppi Valdres et sted, kom det noen ord ut av kjeften på en i paralellklassen som aldri kommer til å forsvinne ut av hodet mitt. Tenk at det svidde seg så grundig fast. Jeg husker fortsatt at jeg sto i gangen med blikket vendt mot soverommet deres. Flere av guttene ifra klassen satt samlet på værelset. Selv de jeg syntes var ganske skumle ifra paralellklassene satt der inne. Jeg husker til og med hvordan lyset utenfor skinte igjennom vinduet, slik det ofte gjør på vinteren. Knallblått. Jeg husker at jeg skulle fortelle noe til guttene som satt i sengene. Men litt etter jeg hadde begynt å snakke, fikk jeg høre: "Kom deg i stemmeskiftet da gutt". For noen av dere høres dette kanskje ikke ut som en alvorlig setning å få slengt imot seg, men for meg var dette nok til å ødelegge selvtilliten min resten av ungdomskolen, og deler av videregående. Jeg kunne jo ikke noe for det. Hadde jeg valgt hadde jeg jo vokst med en gang. Og for en slem ting å påpeke det. Et tips tll dere der ute, ta vare på de små, og pass kjeften deres.

Denne ene lille setningen ble starten på helvette som fikk meg til å se meg selv på en helt annen måte. Jeg begynte å legge merke til alle små skavanker ved meg selv. Jeg sto ofte forann speilet og gransket. Til og med etter jeg hadde vokst. Jeg følte meg så tjukk og ekkelt at jeg ikke unnet noen som helst en så stor sorg at de skulle måtte være sammens med meg. Jeg fikk store forventninger til meg selv, og naturligvis nådde jeg de aldri. Jeg gråt i mors armer over at jeg var så ufattelig dum og kort i hodet. Det har jeg gjort flere ganger. Det var det jeg følte selv, men hun sa meg alltid imot.

Broren min fortalte meg at jeg ofte kunne spise en hel boks med to liter is hver dag uten å ha noe problem med det, og etterpå presse i meg mer. Å spise var min trøst. Jeg ble aldri direkte feit, men jeg var nokså lubben etterhvert. Jeg tenkte at jeg var noe av det minst spesielle som fantes. Jeg følte meg som ingenting. Jeg trodde folk spøkte med meg hver gang jeg fikk et kompliment. For om noen sa at jeg hadde fine øyne, tok jeg dem straks i å lyve til meg. Jeg var jo ikke enig. Brått var jeg stikk motsatt av hvem jeg hadde vært. Jeg gikk fra å være den stolte, selvstendige gutten som fulgte seg selv, til å bli den redde, underlegne etterdiltern som ikke turte å vise sitt sanne fjes. Sånn hadde jeg det iallefall inni meg. Jeg ville aldri ta mitt eget liv. Det kunne aldri ha falt meg inn. Jeg ville ikke dø, men sannelig ville jeg ikke leve heller. Jeg var brått ikke verdt en dritt i mine egne øyne.

Da jeg kom meg videre til videregående begynte det hele å snu igjen. Jeg vokste til å bli en selvsikker gutt igjen. Jeg er faktisk fornøyd med åssen jeg ble seende ut. Jeg fikk min første kjæreste da jeg var 18 år, som løftet meg enda noen hakk. Jeg fikk høre hvor pen jeg var. Jeg tror aldri jeg hadde hørt det av et menneske noen gang før henne (hvis vi ser bort ifra mor, men hun teller ikke), sånn helt ærlig. Ingen hadde sagt at jeg var pen før. Jeg ble fornøyd med hvordan stemmen min ble, og snodig nok fikk jeg krøller, som jeg etterhvert lærte meg til å like også. Jeg kan faktisk si at hvis extreme makeover hadde kommet på døren, ville jeg ikke forandret en eneste ting på meg. Jeg vil være meg, fordi jeg trives med å være sånn.

Jeg tenker tilbake på det korte livet jeg har levd til nå, og her kommer både tårer av sorg og glede. Da jeg var barn forsto jeg ikke like godt hvordan det merkelige vesen jeg var skulle bringe meg så mye lykke og selvtillitt i mine senere år. Jeg pakket virkelig kofferten for fremtiden. Buksebenet mitt fikk akkurat tre kraftige dråper å ta til seg. Men jeg feller kun tårer for de som faktisk ikke forstår prinsippet med å være, og la andre være seg selv. Kall det kliché, kall det hva du enn vil. Det kan faktisk aldri bli sagt nok ganger. Vær deg selv, intet mer, intet mindre. Jeg gråter for deg som prøver å være et menneske som forventes av deg, et menneske du faktisk aldri blir fornøyd med å spille. Det gjør deg til en ufrivillig skuespiller for livet. En lenket slave som aldri frigjøres. Den som hermer etter alt og alle uten å tenke selv, blir aldri, jeg gjentar, aldri tilfreds med seg selv. Jeg takker meg selv for min trang til å være Robin.

Nå går min siste røyk. Omkring 16 sigaretter har gått med under dette innlegget. Dette innlegget er det lengste jeg noen gang har skrevet på bloggen, og det tok meg hele 8 timer fra eller til å skrive. Har aldri sittet så lenge med et innlegg, så jeg håper dere leste det.

Waist