waist

Nå føler jeg meg helt forferdelig. Mine dyrebare lunger lager en lyd likedan en 17-maifløyte hver gang jeg ånder på innoverpust. Feber, ryggsmerter og slim er også noen ubehagelige symptomer. Jeg er vel kansje ingen lege, men jeg lurer på om det ikke er lungebettenelse jeg sitter med. Her befinner jeg alene i hagen og nesten gråter i smerte. Heldigvis er det sol. Jeg har egentlig verdens beste immunforsvar, men til og med jeg kan bli syk. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var sånn ordentlig syk, hvis man ser bortifra litt snørrete nese og en liten hoste.Jeg blir ikke engang fyllesyk, så sterk er kroppen min (Jeg vet ikke om det har noe med immunforsvaret å gjøre men). Og det verste er at jeg ikke kan be om sykemelding fra jobben heller. Tror jeg iallefall da. Sjefen er bortreist i 3 uker, og da er det jeg som har ansvaret for butikken. Om jeg ikke kommer, er det ingen andre som kan erstatte meg.

Da jeg var på jobb i går, var det like før jeg datt i bakken, flerfoldige ganger. Men som det rivhjernet jeg er, fornekter jeg meg selv og står på til siste slutt, så godt det lar seg gjøre. Mer kan ingen forvente.

For å kjøpe meg en nesespray (som jeg forresten skvatt av ettersom det var mentol), måtte jeg innom apoteket. Skrankene på apoteket er elektriske, slik at kundebehandlerne kan heise skranken opp og ned med en knapp for å få riktig høyde i forhold til sin egen høyde. Brått senket apotekern bordet ned et par, ti cm, og jeg bare "Herregud, nå svartner det for meg. Hjelp, det svimler helt for meg". Jeg trodde blindt på at det snurret for meg, og at jeg skulle svime av der inne. Så sier hun "Det var bare jeg som senket skranken", mens hun skrånet øyenbrynet sitt. Og jeg bare "Åja". Flaut.

Det var nok kanskje litt hypokondersk av meg, men jeg skal ikke ha på min kappe at jeg er en sinnagris og en surpadde når jeg er syk. Jeg smiler og er glad selvom jeg lider. Saken er at jeg selv hater når folk blir sure og grinete på grunn av at de er syke, og lar ting gå utover meg eller andre. Hvis de skal gå rundt og spre den negative holdningen sin, kunne de jo like så greit vært hjemme for seg selv. Skal en være ute blant folk, trenger man ikke å dra alle med seg ned i sin depresive tilværelse. Å se et smil på din munn, er antibiotika nok for meg, i bøtter og spann.  

Sigaretten som pleier å være min trøst, er nå min forbannelse gjennom denne grusomme elendigheten. Masse smil ifra meg.

Waist