waist

eniig !

Enig med deg. Det er en annen sak om folk har blitt "friske" og vil fortelle historien sin, men når folk er midt oppi det, så er det ikke vanlig å brette ut om hele livet sitt og om hvor jævlig det er. Oppmerksomhet, oppmerksomhet, oppmerksomhet.

Synes du tar jævla feil! Jeg selv lider av spiseforstyrrelser. Jeg har blogget om det. Et skrik om hjelp - ikke oppmerksomhet.

Utrolig bra skrevet! Er helt enig med deg!! :D

Uten at jeg vet for mye om folk som blogger om selvmord, vil jeg hevde at alle suicidale innerst inne ikke ønsker å dø og derfor roper ut etter hjelp, f.eks. ved å blogge om det. Å vurdere å ta livet sitt er ikke det samme som å ville ta det. Kanskje ønsker man råd til hvordan ens situasjon kan bli bedre uten at det skal involvere død?

Jeg har hatt spiseforstyrreler i flere år og fikk først hjelp for ett år siden, siden det har det gått opp og ned. Jeg har laget meg en anonym blogg der jeg har fortalt min historie. Grunnen til det er ikke fordi jeg ønsker oppmerksomhet jeg ønsker å si til andre at de er gode nok som de er og på en måte advare de mot skadene og alt det vonde som følger med spiseforstyrrelser. Jeg ønsker også å ha en sted der jeg bare kan rable ut alle vonde følelser fordi jeg trenger det, det er ikke lett å holde alt inne.

Kommentaren er ikke ment til å være frekk eller noe men kjente at innlegget provoserte meg og heller fikk meg til og fikk føle meg krenket. Du har dine egne meninger og det aksepterer jeg men du burde tenke litt mer før du skriver slike ting på bloggen.

Hilsen Fast leser:)

Du må dubbe mer ! Elsker dubbene dine, og deg ! <3

Hehe, det kan du vel ja :) du som er så morsom :D og jeg er helt enig med deg! man skal aldri tulle med noe sånt! det er kjempeirriterende!!!

HELT ENIG! jeg har en venninne som har laget en tumblr der hun skriver hele tiden om spiseforstyrrelsen sin. men hun har ingen, og når en annen venninne la inn en anonym komentar om at det virket som om hun hadde spiseforstyrrelse, så svarte hun med takk ellernoe :S

i lunsjen på skolen sier hun at hun har sluttet å spise lunsj, så hun antyder at hun har anorexi. men hun sier bare at hun har sluttet å spise i lunsjen. hadde hun virkelig hatt spisefortyrrelse hadde hun bare sagt at hun hadde spist en stor frokost ellernoe for å dekke over det at hun ikke spiser.

også sier hun til oss at helsesøster tror hun har anorexi, men foreløpig har hun ikke blitt noe tynnere, så det må bare være tull siden det er en sinnslidelse. helsesøster som ikke kjenner henne kan umulig si noe sånt.

og en med anorexi som aldri spiser ville blitt slapp og ikke orket noe og sett helt dårlig ut. men hun ser helt normal ut og er glad og livlig som alltid.

får nesten lyst til å si det til foreldrene sånn at hun blir tatt i å kødde med sånt.

jeg blir også utrolig provosert av sånne mennesker som tuller med slikt bare for å få oppmerksomhet, uten hensyn til andre.

men digger bloggen din! :)

Jeg har hatt uatllige spørsmål om hvordan jeg klarer å holde meg så tynn som jeg har, vel jeg har ikke hatt spiseforstyrrelser, men selvmordstanker er noe jeg sliter veldig med til og med i dag, jeg har ikke blogget om det fordi det egner seg ikke som pratestoff.

Men hver gang noen ertet meg, ble selvmordstankene større, jeg gikk rundt og hatet bursdagen min, livet mitt, familien min, til og med andre som ikke hadde gjort noe.

Jeg er ikke ute etter oppmerksomhet. Men livet er verdt så mye, hvorfor ta slutten på det når det såvidt har begynt?

OG, jeg er ikke så tynn lengre, (lagt på meg ca 4 kg etter som jeg har flytta, og jeg har sluttet å tenke på selvmord og alt det der.) Jeg mener at en med selvmords tanker burde få en helt ny start, det samme for de med spiseforstyrrelser....

Robin det du skriver sant jeg er veldig enig med deg i det men det kan jo være at det er noen som trenger oppmerksomheten fra andre folk på nettet, men hva hvet da jeg?

ja det er sant :) Jeg digger bloggen din! du har så kul å råååå stil <3

enig med deg. kan du ikke skrive noen av tipsene dine da? : P

Jeg selv sliter med selvmordstanker og deperesjon. Men jeg er bare 11 år gammel, så den dagen jeg tørr har jeg tenkt og spørre foreldrene mine om de kan skaffe meg psykolog. Tror ikke de mistenker noe en gang, jeg prøver og finne ut en måte og si det på, og det er veldig vanskelig. Når jeg blir ferdig med selvmordstankene og deperesjonene, så kan det godt hende jeg skriver om det på bloggen. Men ikke nå, i og med at mange av vennene mine leser den og jeg ikke orker spm angående dette feks på skolen.

Om man har selvmordstanker og tar selvmord, er man svak. Om man har selvmordstanker men overvinner dem og får slutt på dem etterhvert, er man sterk.

Livet er vanskelig og iblant skulle man ønske man kunne dø. Men hva hadde du gjort om en nær deg tok selvmord? Du hadde følt skyld for ikke å ha hjulpet den vennen, selvom du ikke visste noe om det før nå. Du vil ikke at dine venner\familie skal føle det.

Jeg vil ikke kalle det oppmerksomhetssyk. Noen er det kanskje, ja, men overhodet ikke alle. Jeg blogger ofte om det som plager meg. Men det er kun fordi jeg trenger å uttrykke meg, og stemmen min er ganske så ødelagt. Men det finnes attentions whores, ja. Og dem er det fy på. Men synes ikke du skal dra alle under en kam. Det er ofte folk som bare trenger å skrike det ut, få ett annet syn på ting av andre. Eller som meg, jeg trenger å skjønne det selv, og da skriver jeg det ned, for deretter å lese :) Da får jeg samtidig uttrykt meg!

Er enig med waist, men det kommer også helt an på hvem som skriver det. Har en venninne som sier masse sånt drit bare for å få oppmerksomhet og det er bare idioti, spør du meg. Folk som f.eks. ønsker å ta selvmord vil skrike om hjelp, men det er virkelig ikke lett å snakke om det, så da kan man kanskje skrive om det. Enig at man kan umulig få hjelp av verden, så bloggen er rett og slett feil sted å legge ut tankene sine på. Skriv heller til noen du stoler på.

BLOGG ER OPPSKRYTT, SPØR DU MEG!

Enig med deg i det. Har sett det på andre blogger, og alle som kommenterer. Blir litt ... hva skal jeg si, paff. :P

Jeg vet at jeg ikke hadde offentliggjort slike ting om jeg var i en slik situasjon, men det er jo min mening da :)

Klem Elise

Hvor mange cm er håret ditt på toppen?

Waist, du sier at de fleste med spiseforstyrrelser ikke vil ha hjelp. Dette er for så vidt sant, men mange anorektikere kan oppleve en slags splittet personlighet, der den SYKE delen IKKE vil ha hjelp, mens den FRISKE delen av denne jenta/gutten hele tiden er fullstendig klar over at alt er galt, at det er feil å sulte kroppen sin, og at de ønsker hjelp desperat samtidig som de vil nekte for den når de får den. Jeg tror det er dette som skaper et inntrykk av jenter som "attention whores".

Jeg må også gi deg litt rett, for jeg torde aldri som tolvåring å faktisk skrive om sykdommen min, men opprettet en blogg etter at jeg var skrevet ut fra sykehuset og levde livet omtrent normalt igjen.

Du skriver oggså noen ganske bastante påstander om spiseforstyrrelser her. Har du erfaringer med dette, eller er det aller mest synsing?

Det er vesentlig stor forskjell på å ha en blogg hvor man snakker om lidelsen for å informere andre og en blogg hvor man bare syter og synes synn på seg selv, baksnakker og slenger dritt !

Ofte hjelper det å skrive hvis man går igjennom noe som ikke er så lett, men det vil ikke dermed si at det er et sjakktrekk å la hele verden ha tilgang til det. Er jo snakk om det som er det næreste privatlivet man legger ut om.

Og selvfølgelig : forskjell på de som skriver det for å lette litt på trykket og de som skriver det fordi de vet de for publisitet av det...