waist

Nå er jeg både forundret og litt skremt på samme tid. Jeg har tenkt noe over emnet, men ikke nok til at jeg kunne forutse hvordan det virkelig føles. Det jeg skal fram til, er at jeg syntes det er meget ubehagelig at nye folk jeg ikke kjenner (eller folk jeg ikke har sett på evigheter) kan bli kjent med meg eller fortsette å kjenne meg. Folk jeg ikke har sett på flere måneder kjenner meg fortsatt like godt siden de kan lese meg som en åpen bok på nettet. Det er jo min egen "feil". Mens jeg sitter der og er blank som et ark når det kommer til viten om den andre parten, kan han/ hun alt om meg, og vet alle de følelser og hendelser jeg blotter ut her. Du kjenner meg, men jeg kjenner ikke deg. Husk det.

Jeg er jo strengt talt en bok du kan lese ifra snart to år tilbake.

Vi hadde forresten fest her på lørdag, det glemte jeg å si. Som alltids holder vi en livatt fest, det feiler aldri. Og det så ut som et helvete her neste dag.. som vanlig. 

Passoà og appelsinjuice, nom nom!

Dette bildet er jævlig av to grunner.

a. Malin prøver å smile normalt, men feiler.. på grunn av unevnt årsak.

b. Jeg soser i bakgrunnen og aner ikke hva som foregår. Tror sikkert det er krig.. som vanlig.

Ettersom jeg våknet så tidlig som 06:15 i dag og så på "fangene på fortet" på nettet med Anne, tar jeg meg en høneblund eller hva det heter i to timer før vi tar oss en tur til Sarpsborg, just for fun.

Okæi, prekæs! <3