waist

 Greit, jeg skal fortelle litt om meg og Lars. Bruddet har ikke helt gått opp for meg før nå. Saken er at han følte seg ikke klar for et forhold, og det blir litt mye for han å knytte seg så mye til en person så fort. Det er så mye som er nytt i livet hans for tiden, og et forhold er også ganske nytt for han. Hadde vi bare tatt det litt saktere. I tillegg begynte følelsene hans å fade litt vekk. Det kom som et sjokk for meg, for jeg trodde alt var tipp topp like mye som dere. Men som en god rådgiver fortalte meg trengte vi hverandre den perioden vi var sammen. Vi begge fikk noe vi trengte. Vi ga hverandre følelsen av å elske hverandre, noe ingen av oss har opplevd før. Vi viste hverandre at avstand ikke skal stoppe et forhold. Men avstand kan gjøre to ting. Det kan gjøre kjærligheten enten sterkere, eller glemsom.

Vi fikk nesten aldri tid for å selv. Det var som oftest alltid mennesker rundt oss. Det har litt med hvordan vi bor å gjøre, at vi ikke hadde noen sted vi kunne være alene. Vi hadde ingen fristed. Det var tøffest for meg.

Jeg liker egentlig ikke å være singel. Jeg liker følelsen av å ha en der som bryr seg og sier ting som muntrer opp tilværelsen min. Forteller meg hvor bra jeg er. Det er motivasjon til å fortsette. En jeg kan gi kjærlighet og bry meg om. Jeg liker å kunne si at jeg bare er din, og du bare er min. At vi kan gjøre sånne søte, romantiske ting for hverandre som å lage middag til hverandre og overaske hverandre.

Men jeg får prøve å komme meg videre. Kanskje det en gang i tiden vil dukke opp en gutt eller jente som gir meg den samme følelsen igjen? Nå føler jeg at det ikke kommer til å skje, men jeg har snakket med flere som har hatt sin slutt i et forhold som sier at det til slutt går over. Det kan bare ta litt tid.

Men vi er fortsatt gode venner, så jeg føler ikke at jeg har mistet han helt. Å miste han helt hadde drept meg.

Er det noe mer dere lurer på er det bare å spørre.