waist

Jeg tenkte å uttale meg litt om menneskers form for "kjærlighet" i aften. Kjærligheten. Er den menneskeskapt, eller er det i vår natur? Er det kjærlighet vi tror det er, eller kun en ekkel brunstighetflom? Har vi dobbeltmoralen av hjertet for ingen grunn? Til syvende og sist er vi jo bare dyr. Dyr på jakt. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har opplevd noe som kan betegnes som "ekte kjærlighet". Jeg er en person som har vanskeligheter med å forelske meg, er det derfor jeg tenker at den kun er oppspinn? 

Jeg ser rundt meg, ser mennesker som sier de elsker hverandre. Sterke ord som sier at ingenting skulle vært anderledes ved personen. Hvorfor hender ikke slikt meg? Det er en tanke som ofte streifer meg. Jeg tror mye av grunnen er at jeg leter etter en som er som meg. Problemet er at ingen er så merkelig og rar som meg. Og de som er tilnærmende er enten opptatt eller ikke interessert.

Dette er ikke et "syteinnlegg", men et "jeg viser hva jeg føler innlegg".Jeg er jo fortsatt ung og trenger ikke å haste med noen ting. Men den biten av meg selv som mangler er der ute et sted, og jeg vil ha den biten! Er jeg helt alene med å føle dette?



(Mørkt og dårlig bilde, men samme kan det være)

leserne <3